Alahis
| Alahis | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. århundre Geographical region of Italy | ||
| Død | 689 Cornate d'Adda | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat, monark | ||
Alahis (Alagis), var hertug i Trent og Brescia før han i 688 ble konge i Det langobardiske kongerike etter å ha ledet et opprør i forbindelse med at langobardenes kong Perctarit døde. Han forviste den mindreårige Cunincpert som var sønn av Pectarit og som egentlig skulle overta kongemakten. Han ble igjen styrtet av Cunincpert etter ett år ved makten.
Bakgrunn
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] På Alahis’ tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til slutten av det 8. århundre.
Alahis’ første opprør
På 680-tallet oppsto det strid mellom Alahis og grev Gravio i Bolzano. Alahis vant en seier over ham og gjorde deretter opprør mot kong Perctarit. Perctarit beleiret Alahis’ borg i Trident (Trent), men Alahis jaget beleirerne på flukt uten at opprøret fikk videre følger. Perctarit og Alahis ble igjen forsonet; ifølge den (nesten) samtidige historiker Paulus Diaconus skjedde det på prinsen Cunincperts initiativ.[2]
Tronranet i 688
Da kong Perctarit døde i 688 var det klart for at hans sønn Cunincpert skulle overta makten. Cunincpert hadde vært medkonge siden 680. Alahis rykket fram mot Cunincperts palass i Ticinus (nå Pavia) og inntok dette. Cunincpert flyktet til en festning på en øy i Comosjøen.[3]
Alahis har blitt fremstilt som en upopulær konge som utviklet tyranniske trekk. Mye av dette er basert på Paulus Diaconus’ fremstilling, og denne er klart farget av at Alahis hadde et svært dårlig forhold til kirken og presteskapet.[4] Det må også ses på bakgrunn av den langvarige splittelsen mellom katolikkene og arianistene i Det langobardiske rike. Perctarits forgjenger Garibald som regjerte i 671 regnes som den siste regjerende arianske monark i Europa.
Etter omtrent et år samlet Cunincpert sine styrker og støttespillere og gjenerobret palasset i Ticinus. Alahis ble drept i kampene i 688.[5]
Referanser
- ^ Tacitus & kap. 40, s. 89. sfn error: no target: CITEREFTacituskap._40,_s._89 (help)
- ^ Paulus Diaconus & s. 163. sfn error: no target: CITEREFPaulus_Diaconuss._163 (help)
- ^ Paulus Diaconus & s. 164. sfn error: no target: CITEREFPaulus_Diaconuss._164 (help)
- ^ Harper 2010 & s. 12-14. sfn error: no target: CITEREFHarper_2010s._12-14 (help)
- ^ Paulus Diaconus & s. 170. sfn error: no target: CITEREFPaulus_Diaconuss._170 (help)
Kilder
- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse.
- April Harper og Caroline Proctor (2010). Medieval Sexuality: A Casebook. Routledge.
Eksterne lenker
- Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
- Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst
| Forgjenger: Perctarit | Konge av langobardene (688–689) | Etterfølger: Cunincpert |
