Bombingen av Libya i 1986

Operasjon El Dorado Canyon
Et amerikansk General Dynamics F-111 Aardvark-fly tar av for å delta i operasjonen
Dato 15. april 1986 Sted Libya Resultat Taktisk amerikansk seier med overveiende libyske tap, men Gaddafi overlevde angrepet
Stridende parter
USA	Libya
Kommandanter og ledere
Ronald Reagan	Muammar al-Gaddafi
Tap
1 fly skutt ned 2 piloter døde	45 soldater/tjenestemenn drept[1] 15 sivile døde 3-5 Iljusjin Il-76-transportfly ødelagt 14 MiG-23-fly ødelagt 2 helikoptre ødelagt 5 bakkeradere ødelagt[2]

Flyangrepet mot Libya i 1986, også kjent som Operasjon El Dorado Canyon, var et amerikansk angrep mot Libya som fant sted den 15. april 1986 som et svar på diskotekbombingen i Berlin som kunne linkes direkte til Gaddafi. Angrepet ble utført av en samlet styrke som bestod av flyvåpenet, marinen og marinekorps.

Bakgrunn

Gaddafis Libya hadde vært en av Ronald Reagans hovedprioriteter siden han ble valgt i 1981. Gaddafi hadde inntatt en anti-israelsk stilling og støttet enkelte palestinske og syriske grupper som ble oppfattet fra amerikansk hold som ekstreme. Mange fryktet at Libya forsøkte å bli en atommakt,^[3][3][4] og landets okkupasjon av det uranrike Tsjad økte frykten for dette. Gaddafis allianse med Sovjetunionen og hans ambisjoner om å opprette en føderasjon av arabiske og muslimske land i Nord-Afrika var også alarmerende for USA. Det kan også ha hjulpet på USAs besluttsomhet at Gaddafi angivelig skal ha fått hjelp av tidligere CIA-operativer til å sette opp terrorleirer.^[5]

Etter et angrep på flyplassene i Roma og Wien i 1985, hvor 19 ble drept og rundt 140 ble skadet, indikerte Gaddafi at han ville fortsette å støtte de tyske kommunistgruppene Rote Armee Fraktion og De røde brigader, samt den irske militsen IRA, så lenge europeiske regjeringer fortsatte å støtte opposisjonelle grupper i Libya.^[6] Libyas utenriksminister beskrev massakrene som «heroiske akter».^[7]

Det hadde kommet til flere trefninger mellom Libya og USA over Libyas territorielle krav i Sidrabukta. I 1981 hadde det vært en større trefning, og tidligere i 1986 hadde en amerikansk styrke i bukta kommet i harde kamper med libyske fly.

Den 5. april bombet libyske agenter diskoteket «La Belle» i Vest-Berlin, hvor tre mennesker ble drept og ytterligere 229 ble skadet. Vest-Tyskland og USA avslørte snart hvem som stod bak, og ytterligere informasjon ble senere offentliggjort da Stasi-arkivene ble etterforsket etter Tysklands gjenforening. Agentene som stod bak bombingen, ble identifisert og ettersøkt av Tyskland i løpet av 90-tallet.^[8]

Angrepet

Etter flere dager med diplomatiske samtaler med europeiske og arabiske partnere, bestemte president Ronald Reagan seg for å angripe Libya den 14. april. Angrepet begynte klokken 02:00 på morgenen den 15. april, hvor USAs fastslåtte mål var å sende et signal til Libya samt å redusere landets mulighet til å støtte og trene terrorister. Reagan advarte også om at operasjonen kunne gjentas dersom det ble funnet nødvendig.^[9]

Selve angrepet varte i 12 minutter. I løpet av angrepet slapp amerikanerne 60 tonn bomber, og mistet på ett fly under bombingen av Bab al-Asisiya-kassernen. Noen bomber bommet på målene sine og forårsaket sivile tap, og noen traff også diplomatiske bygninger i Tripoli. Noen libyske soldater deserterte fra sine posisjoner i frykt og forvirring, mens offiserene på sin side angivelig var sent ute med å gi ordrer. Det libyske luftvernsystemet ble ikke iverksatt før flyene hadde truffet målene sine. Radarinstallasjoner og SAM-installasjoner i Benghazi ble satt ut av spill, samtidig som enkelte bomber også traff vestlige ambassader i byen.^[10][11][12]

Libyas svar på angrepet var å avfyre to scud-missiler mot den italienske øya Lampedusa. Imidlertid fløy missilene over øya og landet i havet, og forårsaket ingen skade.^[13]

Gaddafis reaksjon

Gaddafi proklamerte at han hadde «vunnet en spektakulær militær seier over USA»^[14] Talen ble imidlertid oppfattet slik at den manglet lidenskap fra Gaddafis side, og «seier-feiringene» uteble i stor grad. Gaddafi opplevde økt kritikk fra den jevne borger, og mange reagerte med å sabotere offentlige plakater av diktatoren.^[14]

Raidene bragte det libyske regimet til sitt svakeste punkt i løpet av sin hittil 17 år lange regjeringstid.^[14] Likevel skulle Gaddafi beholde makta inntil en borgerkrig brøt ut i 2011.

Referanser