Fonologiske særtrekk

Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Fonologiske særtrekk er de mest grunnleggende enhetene i fonologien. De beskriver egenskapene til språklydene i alle verdens språk. De er også ment for å beskrive hver enkelt mental instruksjon som utføres når man uttaler en språklyd. Hvert segment består av en mengde særtrekk. Alle lyder som har et særtrekk felles, danner en såkalt naturlig gruppe.

Særtrekka regnes vanligvis som binære, og det angis med pluss (+) eller minus (–) om en bestemt lyd har et særtrekk eller ikke. For eksempel har lyden [d] trekket [+ stemt], mens [t] er [– stemt]. Både [d] og [t] er [+ konsonantisk], mens [e] er [– konsonantisk].

De fonologiske særtrekka ble utvikla av Roman Jakobson ved Prahaskolen på 1950-tallet.