Kāraṇḍavyūhasūtraen

Kāraṇḍavyūhasūtraen (tibetansk: འཕགས་པ་ཟ་མ་ཏོག་བཀོད་པ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ, wylie: 'phags pa za ma tog bkod pa zhes bya ba theg pa chen po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 佛說大乘莊嚴寶王經, pinyin: Fó shuō dàchéng zhuāngyán bǎo wáng jīng, vietnamesisk: Phật Thuyết Đại Thừa Trang Nghiêm Bảo Vương Kinh, Taishō Tripiṭaka 1050) er en tantrisk tekst.^[1]

Teksten priser dydene og kreftene til Avalokiteśvara, og er spesielt notabel for sin introduksjon av mantraet Oṃ maṇi padme hūṃ i tibetansk buddhisme.

Versjoner

Manuskripter på sanskrit

Studholme (2002) har foreslått at Kāraṇḍavyūha oppstod i Kashmir, på grunn av dens slektskap med tantriske tradisjoner fra Kashmir. Han mente også å finne slektskap med Avataṃsakasūtraen som han assosierte med de sentral-asiatiske regioner.^[2]

Den skriftlige tilsynekomsten av Kāraṇḍavyūha daterer seg sannsynligvis til tiden omkring det femte århundre e.Kr. Når det gjelder opphavssted, indikerer teksten kjennskap til Vārāṇasī, det gamle navnet på Benares, den eldste byen i det nordøstlige India på det nordindiske lavlandet. Den var en gang hovedstaden i sitt eget lille kongedømme og var kjent under forskjellige navn. Teksten indikerer også kjennskap til Candradvīpa, et velkjent pilegrimssted i det sørlige Bengal.^[3]

I den tibetanske versjonen spør kjøpmennene som ønsker å seile til Laṅka om vinden blåser mot grekernes land. Dette lokaliserer avgangshavnen på nordvestkysten av India.^[3]

Teksten stammer fra en tid da mahābhārata og purāṇaene hadde en dominerende plass i indisk kultur, spesielt skanda-pūraṇa. Dette plasserer teksten i Guptariket fra 280 e.Kr. til det femte århundre.^[3]

De eldste bevarte fragmenter på sanskrit er deler av to manuskripter, skrevet i buddhistisk hybrid sanskrit, som ble oppdaget i en stūpa i Gilgit i 1940-årene. Lokesh Chandra (f. 1927) publiserte fragmentene i 1999.^[4][5] Adhelheid Mette, som utga disse fragmentene i 2005, har sagt at de ble sammensatt i det fjerde eller femte århundre;^[6] skriften som de er skrevet i gikk ut av bruk tidlig i det syvende århundre. Fragmentene viser variasjoner mellom de to manuskriptene som er resultatet av at tekstene har gått gjennom generasjoner av kopiering. Andre sanskrit-manuskriptet daterer seg fra et århundre eller mye senere – århundrer senere enn den tibetanske oversettelsen fra det 8. århundre.^[7]

Sūtraen eksisterer også i en lengre og mer polert form. Den er helt i vers, og inkorporerer avsnitt fra slike tekster som veien til det oppvåknede liv av Śāntideva (685–763), som har stor betydning innenfor Newarbuddhismen. Manuskriptet er datert til det 15. århundre, og har ikke blitt oversatt til tibetansk.^[7]

Den tibetanske versjonen

Pillartestamentet (བཀའ་ཆེམས་ཀ་ཁོལ་མ, bka’ chems ka khol ma) fra det 11. eller 12. århundre sier at Kāraṇḍavyūha var en av tekstene som steg ned fra himmelen i en kiste til palasstaket til den 28. kongen av Tibet. Palasset tilhørte Lhathothori Nyentsen (5. århundre), som døde i Yarlungdalen i prefekturet Shannan i det sørlige Tibet. Under regjeringstiden til Songtsän Gampo (617–649), som ble konge over det tibetanske platå og introduserte buddhismen i Tibet, skal den ha blitt oversatt av Thönmi Sambhota, skaperen av den tibetanske skrift.^[8][9]

Nelpa Paṇḍita forkastet denne legenden i det 13. århundre, og betegnet det som «ryktespredning» (གཡོམ་རྒྱུག, g.yom rgyug). Han uttalte at kisten ble bragt av en paṇḍita på vei til Kina. Han hevdet at maṇi-mantraet var inne i kisten, som ble kalt «en solid og dyrebar kiste» (rinchen za ma tog), og ikke en sivkurv. Dette er trolig grunnen til at denne sūtra ble tilknyttet legenden.^[9][10]

Kāraṇḍavyūhasūtraen (Tohoku no. 116) ble oversatt til tibetansk under tittelen za ma tog bkod pa (ཟ་མ་ཏོག་བཀོད་པ) i det 8. århundre, under regjeringstiden til kong Ralpacan (815–838), av Jinamitra, Yeshé Dé (eller Jnanasutra) og andre. Oversettelsen fant sted innenfor en sirkulær bygning i klosteret Samye.^[11]

Kolofonen i Stokpalassets Kangyur lyder: phags pa za ma tog bkod pa zhes bya ba theg pa chen po'i mdo rdzogs so/ /rgya gar gyi mkhan po dzi na mi tra dang / dA na shI la dang / zhu chen gyi lo tsha ba ban d+he ye shes sdes bsgyur cing zhus te gtan la phab pa (ཕགས་པ་ཟ་མ་ཏོག་བཀོད་པ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ་རྫོགས་སོ།་།རྒྱ་གར་གྱི་མཁན་པོ་ཛི་ན་མི་ཏྲ་དང་།་དཱ་ན་ཤཱི་ལ་དང་།་ཞུ་ཆེན་གྱི་ལོ་ཚ་བ་བན་དྷེ་ཡེ་ཤེས་སྡེས་བསྒྱུར་ཅིང་ཞུས་ཏེ་གཏན་ལ་ཕབ་པ).^[12] Oversettelsen av kolofonen, fra Dége Kangyur lyder: «Oversatt og revidert av de indiske upādhyāyas Jinamitra og Dānaśīla, og av Bandé Yeshé Dé, oversetteren og den ledende redaktør».^[13] Upādhyāya (tibetansk: མཁན་པོ།, mkhan po) er en personlig veileder og lærer.^[14]

Narthang Kangyur er alene om å tilegne oversettelsen Śākyaprabha og Ratnarakṣita.^[15]

Katalogen for samlingen ved Tangtong Denkar-palasset (ཕོ་བྲང་ཐང་སྟོང་ལྡན་དཀར, pho brang thang stong ldan dkar), som var fullført i året 824 e.Kr., opplister tittelen på Kāraṇḍavyūha.^[16] I beskrivelsen av 20 fjelltopper som ifølge troen hadde relasjon til skandhaene, er fjelltoppene beskrevet som samudgata. I mahāvyutpatti er dette oversatt som «høy» (མཐོ་བ, mtho ba), mens Kāraṇḍavyūha oversetter det som «oppstått» (བྱུང་བ, byung ba). Dette viser at oversettelsen fant sted før mahāvyutpatti var fullført. Vi kan derfor plassere oversettelsen mellom 815 and 824 e.Kr., og mest sannsynlig omkring 820 e.Kr.^[17]

Kāraṇḍavyūha var i det 11. århundre grunnlaget for Maṇi Kabum («100 000 lærdommer om maṇi-mantraet»). Maṇi Kabum var viktig for utbredelsen av dyrkelsen av Avalokiteśvara, kjent i Tibet som Chenrezig, repetisjonen av maṇi-mantraet, og identifiseringen av Songtsän Gampo som en emanasjon av Avalokiteśvara; den hadde mye større innflytelse på tibetansk kultur enn sūtra'en som den er basert på.^[18]

En oversettelse til engelsk av den tibetanske versjonen av Kāraṇḍavyūhasūtraen ble publisert 22. mai 2013 av Padmakara Translation Group.^[19]

Den kinesiske versjonen

Lokesh Chandra har hevdet at Dharmarakṣa fra Dūnhuáng i året 270 e.Kr. oversatte Kāraṇḍavyūha til kinesisk. Mellom 435 og 443 e.Kr. skal den ha blitt oversatt av Guṇabhadra igjen til kinesisk.^[4][5]

Påstanden er basert på en misforståelse, for sūtraen som de oversatte var Ratna­karaṇḍa­vyūha. Kāraṇḍavyūha ble ikke oversatt til kinesisk før i året 983 e.Kr., betydelig senere enn den tibetanske oversettelsen.^[20] Oversetteren var Tiān xīzāi (天息災), også kalt T’ien Hsi-tsai, oversettelsen var i 4 bokruller, og tittelen var fóshuō dàchèng zhuāngyán bǎo wáng jīng (佛説大乘莊嚴寶王經).^[21][22][23]

Tittelen

Tittelen på sūtraen er noe tvetydig. En karaṇḍa er vanligvis en kurv laget av siv. Den er ofte portrettert i bakgrunnen av portretter av indiske siddhaer som en stor kurv med lokk, som inneholder samlinger av skrifter. Disse siddhaer er også portrettert med den håndgestur som representerer kurven, karaṇḍamudrā eller «kurvgesturen». Det finnes også en lekmannsfrisyre som heter karaṇḍamakuṭa («kurvkam»), hvor håret er ordnet på toppen av hodet i form av en høy, avrundet kurv med lokk.^[24]

Et annet ord for kurv er piṭaka, som danner basis for den vanligste metaforen for Buddhas lærdommer, «de tre kurvene» (tripiṭaka), som inneholder klosterregler (vinaya), sūtraer og skolastiske avhandlinger (abhidharma og mātṛkā). Mange steder i den tibetanske litteraturen betyr za ma tog (ཟ་མ་ཏོག, oversettelsen av karaṇḍa), noe mer solid og mindre enn en mageformet sivkurv. Et tilfelle er den dyrebare kurven (རིན་ཆེན་ཟ་མ་ཏོག, rin chen za ma tog) i legenden om kāraṇḍavyūha’s tilsynekomst for kong Lhathothori. Ratna­karaṇḍa­sūtraen (Tohoku 117) kan synes å bety «den dyrebare kurven», men innholdet i denne sūtraen validerer den tibetanske oversettelsen som «kurven med [de tre] juveler» (dkon mchog gi za ma tog). Det er også tilfeller hvor ordet karaṇḍa betyr noe mer solid enn en kurv. En dhāraṇī i tantraseksjonen av Kangyur har tittelen dhātukaraṇḍa (ring bsrel gyi za ma tog), som betyr «kisten med relikvier» eller «relikvieskrin» (Tohoku 507).^[24]

Kāraṇḍavyūha blir stavet med en lang innledende a i alle sanskrit-manuskripter, mens tibetanske utgaver har en kort innledende vokal. Den lange vokalen er den riktige, og brukes i sanskrit for å betegne tilhørighet, opprinnelse og opphav. Når det gjelder kāraṇḍa, betyr ordet vanligvis «ender»; de bor blant elvesivet som brukes til å lage kurver. Her betyr kāraṇḍa at denne sūtra kommer fra kurven som inneholder beskrivelsen av Avalokiteśvara’s kvaliteter. En kurv eller kiste staves normalt uten den lange vokalen: karaṇḍa.^[25]

Det er også titler i Tengyur som inneholder ordet ratna­karaṇḍa (uten lang vokal), hvor ordet betyr «en kiste som er laget av et dyrebart materiale», selv om denne betydningen ikke er tydelig på tibetansk.^[25]

Derfor, etter å ha nølt mellom «kurv» og «kiste» og ønsket at det var ett ord for begge (eller i det minste et ord for mageformet sivkurv med lokk), valgte vi «kurv» som oversettelse, på grunn av måten karaṇḍa brukes på i sūtraen. Dette begrepet inntreffer bare innenfor beskrivelsen av helvetet Avīci. I Vaidya-manuskriptet står det visphurad ratnakaraṇḍavat, som betyr «rasende [flamme] som en dyrebar kiste», men dette synes å være en forvanskning. I Cambridge-manuskriptet står det visphurantaṃ karaṇḍavat, og den tibetanske utgaven mangler ekvivalenten til ratna («dyrebar»). Når karaṇḍa brukes om formen på en flamme, da refererer det til den karakteristiske formen på sivkurven, som er bredere på midten. Denne formen er fortsatt forbundet med za ma tog på moderne tibetansk, og den er også sammenlignet med formen på et egg.^[26]

Vyūha er basert på idèen om at ting blir satt ut eller vist. På tibetansk er det oversatt som bkod pa (བཀོད་པ). Ordet kan også bety «beskrivelse» eller «forklaring» og endog «kapittel». Sūtraen er derfor en visning av det som er i en kurv, eller presentasjonen av dets innhold. En senere nepalesisk versjon har tittelen Guṇa­kāraṇḍa­vyūha, eller «en åpenbaring fra kurven av kvaliteter». «Kvalitetene» er de som tilhører Avalokiteśvara. I tittelen på Gaņdhavyūasūtraen, betyr gaṇḍa «øverste» eller «beste» og vyūha betyr «åpenbaring».^[27]

Vanskeligheter i teksten

Sūtraen blir sjelden lest i Tibet, annet enn i årlige rituelle messinger fra Kangyur. Den har ikke hatt noen signifikant rolle i det religiøse livet i Tibet. På tross av viktigheten til mantraet oṁ maṇipadme hūṁ mantra, er sūtraen bare kjent gjennom utvalgte sitater.^[28]

Det er vanskelig å lese teksten på grunn av dens struktur av fortellinger innenfor fortellinger. Etter at en buddha er introdusert, omtales han bare som «Bhagavat», og det er vanskelig å huske hvilken fortelling vi leser. Selv om sūtraen er en samling av fortellinger, bruker ikke sūtraen alltid kildematerialet på en dyktig måte. Sanskritoriginalen kan ikke sammenlignes godt med klarheten og skrivestilen i andre sūtraer. Det er brå overganger, inkonsekvens i bruken av pronomen, og innholdet i en del av fortellingen ser ut til å være i motsetning til en annen. Buddha forteller historien om kjøpmennene som ble reddet fra landet til rākṣasīs (སྲིན་མོ།, srin mo) i første person, men det er sporadiske bortfall av tredje person i fortellingen. Beretningen om Asurakongen Balis fall går også fra en første- til en tredjeperson.^[29]

Kāraṇḍavyūha refererer til seg selv som en sūtra som blir undervist, etterspurt eller lengtet etter, beskriver seg selv som bestående av vers, nesten som om det er en annen sūtra som blir referert til.^[30]

Sūtraen antar at leseren er kjent med eposene mahābhārata og rāmāyaṇa, og fortellingen om Viṣṇu’s avatar som en dverg som bedrar Bali, asura'enes herre. Tibetanske lesere kan være ukjent med Śukra, som både er en gud for planeten Venus og rådgiver for kongen av asuraer. Viṣṇu er vanligvis omtalt som Nārāyaṇa (མཐུ་བོ་ཆེ།, mthu bo che), men i det avsnittet hvor han redder pāṇḍava'ene og andre kṣatriya'er, er han omtalt som Daśarathaputra («sønn av Daśaratha», ཤིང་རྟ་བཅུ་པའི་བུ།, shing rta bcu pa’i bu), som er navnet til Rāma, en annen av Viṣṇu’s avatarer. Dette kan skyldes at fortellingen om dverg-avataren også finnes i rāmāyaṇa når den blir fortalt til Daśarathaputra.^[31]

Sūtraen omfatter også en variant av en jātakafortelling hvor Buddha som en hest redder kjøpmenn fra øya Rākṣasīs. Den er gjenfortalt med Avalokiteśvara som hesten og Buddha som kjøpmannen. Dette skaper en iboende selvmotsigelse, ettersom sūtraen tidligere forteller hvordan Avalokiteśvara, som en hjelpsom mann, hadde konvertert alle rākṣasīs'ene fra deres kannibalisme til buddhismen.^[32]

Den tibetanske oversettelsen translittererer tidvis sanskrit-navnene i stedet for å oversette dem, spesielt når det kommer til fauna og flora‍—selv sanskritordet for «ulv» er kort og godt translitterert som tarakṣa. Det er også tilfeller hvor obskure oversettelser av ord ikke er i overensstemmelse med mahāvyuttpati.^[33]

I noen passasjer er sanskrit-teksten mer pålitelig enn den tibetanske, fordi manuskriptet som den tibetanske oversettelsen ble laget av har blitt korrumpert. Et maṇḍala beskrives som adṛṣṭa («ikke sett»), men er fordreid til aṣṭa («åtte»); et fjell laget av padmarāga («rubin») ble fordreid til padmarakta eller «røde lotuser» (pad ma dmar po); og midt i Buddhas beskrivelse av Avalokiteśvara's egenskaper, er ayaṃ («dette») fordreid til ahaṃ («meg») slik at Buddha ser ut til å beskrive seg selv.^[34]

Det er også utelatelser av setninger på tibetansk som påvirker fortellingen eller meningen. Utelatelsene er spesielt tydelige når det er lister over kvaliteter eller meditasjoner. Det er også tilfeller hvor medlemmer av lister som er bevart på tibetansk, er utelatt i de tilgjengelige sanskrittekstene.^[35]

En feil i både den tibetanske og kinesiske oversettelsen, skjer ved oversettelsen av ratikara («den som skaper glede»). Det er også navnet på en av apsarases som er blant publikum i denne sūtra'en. Den senere nepalesiske versjonen bruker i stedet dvīpa («lampe»), men både de kinesiske og tibetanske oversetterne har stusset over dette ordet, spesielt når ratikara'en ler og snakker. Både på tibetansk og kinesisk refererer det til rākṣasī-konen som snakker i søvne, siden hun er den eneste andre personen i rommet og er kjøpmannens elsker.^[36]

Referanser

Litteratur

• Chandra, Lokesh (1999). Kāraṇḍa-Vyūha-Sūtra: or the Supernal Virtues of Avalokiteśvara; Sanskrit Text of the Metrical Version, Edited for the First time from Original Manuscripts. Śata-piṭaka series ;, v. 394, New Delhi: Aditya Prakashan, 1999. ISBN 8186471898. Open Library OL125857M, LCCN 99499393, Library of Congress BQ2240 .K34 1999. 
• Chun-fang, Yu (1997). Ambiguity of Avalokites'vara and Scriptural Sources for the Cult of Kuan-yin in China. 1997.7月出版 中華佛學研究所發行 頁409-464. 
• Mette, Adelheid (2005). Die Gilgit-Fragmente des Kārandavyūha. Swisttal, Tyskland: Indica et Tibetica Verlag, 2005. 
• Padmakara Translation Group (2013). Toh. 116 ༄༄། །ཟ་མ་ཏོག་བཀོད་པ། The Basket’s Display. Kāraņḍavyūha འཕགས་པ་ཟ་མ་ཏོག་བཀོད་པ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ། ’phags pa za ma tog bkod pa zhes bya ba theg pa chen po’i mdo The Noble Great Vehicle Sūtra “The Basket’s Display” Āryākāraņḍavyūhamahāyānasūtra. Toh 116 Degé Kangyur, vol. 51 (mdo sde, པ, pa), folios 200.a–247.b, oversatt av Peter Alan Roberts og Tulku Yeshi, publisert 22. mai 2013, versjon 2.47.33 (2023). 
• Studholme, Alexander (2002). The Origins of Om Manipadme Hum. Albany, New York, 1. august 2002. s. 13-14. ISBN 0791453901. ISBN 978-0791453902. 
• Tay, C.N. (1976). Kuan-Yin: The Cult of Half Asia (PDF). History of Religions, vol. 16, no. 2. november 1976. s. 147-177. 
• The Tog Palace manuscript of the Tibetan Kanjur (2024). bka' 'gyur/ (stog pho brang bris ma/）. TBRC Digital Library, besøkt 23. januar 2024. 
• Uebach, Helga (1987). Nel-pa Paṇḍita’s Chronik Me-tog Phreṅ-wa: Handschrift der Library of Tibetan Works and Archives, Tibetischer Text in Faksimile, Transkription und Übersetzung. München, Kommission für Zentralasiatische Studien, Bayerische Akademie der Wissenschaften, 1987. 
• bka’ chems ka khol ma [Pillar Testament] (1989). bka’ chems ka khol ma (བཀའ་ཆེམས་ཀ་ཁོལ་མ). Gansu, Kina: kan su’i mi rigs dpe skrun khang (ཀན་སུའི་མི་རིགས་དཔེ་སྐྲུན་ཁང), 1989. 
• Wittern, Christian (2002). T20N1050 佛説大乘莊嚴寶王經 fo2 shuo1 da4 cheng2 zhuang1 yan2 bao3 wang2 jing1 ぶっせつだいじようしょうごんほうおうきょう. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A, 2. desember 2002.