Kritikk av den rene fornuft

Kritikk av den rene fornuft (Kritik der reinen Vernunft ^[1]) er en bok som regnes ofte som filosofen Immanuel Kants mest betydningsfulle verk.

Verket er erkjennelsesteoretisk og kalles også den første kritikk. De to øvrige er Kritikk av den praktiske fornuft (om praktisk filosofi og etikk) og Kritikk av dømmekraften (Blant annet om estetikk).

Overblikk

Her følger et overblikk over i hvilke avsnitt boken behandler hvilke emner.

Innledning

Kant redegjør for hva han anser som sin filosofiske oppgave, nemlig å redde erkjennelsen fra skeptisismen, hvilket det var fare for etter David Humes filosofi. Han lager her mange paralleller til vitenskapen og ønsker igjen føre filosofien inn på den vitenskapelige vei.

A priori
A posteriori
Syntetiske a priori dommer

I. Transcendental elementarlære

Første del: Den transcendentale estetikk

I dette avsnitt blir sansningen isolert for å kunne finne de rene former for sansning (anskuelse) som er bestemt a priori.

Første avsnitt. Om Rommet. (Rommet blir bestemt som en a priori anskuelsesform)
Andet avsnitt. Om tiden. (Tiden blir bestemt som en a priori anskuelsesform)

Annen del: Den transcendentale logikk

Forstanden isoleres for å kunne fremheve den del av erkjennelsens tenkning som utelukkende har sin grunn i forstanden. Han ser altså bort fra all sansning, for å kunne finne a priori betingelsene for forstandens bruk.

Første avdeling. Den transcendentale analytikk

Første bok: Begrepenes analytikk.

De rene forstandskategorier
Den transcendentale deduksjon
Den trefoldige syntese

Annen bok: Grunnsetningenes analytikk.

De rene forstandsbegrepers skjematisme
De analytiske dommers øverste grunnsetninger
De høyeste grunnsetninger for alle analytiske dommer
Anskuelsens aksiomer
Iakttagelsens antisipasjoner
Erfaringens analogier

Annen avdeling. Den transcendentale dialektikk

I dette avsnitt forsøker Kant å finne frem til de tidspunkter, hvor vi bruker våre erkjennelse på måter vi ikke har rett til, altså hvor vi overskrider hva vår erkjennelse er i stand til. Han kalte disse transcendentale illusjoner og mente, at de var en uunngåelig del af menneskesinnet, da vi alltid vil forsøke å overskride grensene for vår egen erkjennelse.

Innledning