Kyösti Kallio

Kyösti Kallio
Født		Gustaf Kalliokangas 10. apr. 1873[1][2][3][4] Ylivieska
Død		19. des. 1940[2][3][4][5] (67 år) Helsingfors sentralstasjon (Helsingfors)[5]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Medlem av Finlands riksdag (1st Parliament of Finland, Oulu Province Southern Electoral District, 1907–1937) Finlands president (1937–1940) Finlands statsminister (1936–1937) Finlands jord- og skogsbruksminister Finlands statsminister (1922–1924) Finlands statsminister (1925–1926) Finlands statsminister (1929–1930) Riksdagens talman Riksdagens talman (1920–1921) Riksdagens talman (1922–1922) Riksdagens talman (1924–1925) Riksdagens talman (1927–1928) Riksdagens talman (1929–1929) Riksdagens talman (1930–1936)
Utdannet ved		Oulun Lyseon Lukio
Ektefelle		Kaisa Kallio (1902–1940)
Barn		Kalervo Kallio Kerttu Saalasti Katri Kaarlonen
Parti		Centern[6]
Nasjonalitet		Finland[5]
Utmerkelser		17 oppføringer Serafimerordenen (1938)[7] Kjede av Den hvite stjernes orden (1938)[8] Storkors av Finlands hvite roses orden (1924)[9] Cross of Liberty, 1st Class (1918)[10] Storkors av Den islandske falkeorden (1930)[11] Storkors av Ordenen Polonia Restituta[12] Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1925)[13] Kongeriket Ungarns fortjenstorden[12] Frihetskorset (Estland) (1920)[14] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1937)[15] Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1940)[16] Storkors av Æreslegionen (1939)[17] Storkors av Sydkorsordenen (1938)[18] Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden (1920)[19] Frihetskorset (Estland) (1925)[20] 1. klasse av Ørnekorsets orden (1932)[21] 1. klasse av Trestjerneordenen (1926)[22]
Signatur
Kyösti Kallio på Commons

Kyösti Kallio (født 10. april 1873 i Ylivieska, død 19. desember 1940 i Helsingfors) var en finsk politiker fra Den finske senterpartiet. Han var den fjerde president i Finland, fra 1937 til 1940, og hadde tidligere vært statsminister flere ganger. Hans tid som president ble preget av den finske vinterkrigen og hans dårlige helse.

Bakgrunn og virke

Kallio var bondesønn, og selv bonde, fra en større gård. Han het opprinnelig Gustaf Kalliokangas, men finnifiserte navnet, som så mange av sin generasjon. Han arvet interessen for lokalpolitikk etter faren, og da han i 1895 bosatte seg i Nivala engasjerte han seg bredt i lokalsamfunnet: som kommunepolitiker, menighetsrådsmedlem, i samvirkeorganisasjoner og som ungdomsleder. Han engasjerte seg etterhvert i Ungfinska partiet og deltok som bonderepresentant i de to siste sesjonene i stenderforsamlingen lantdagen.

Da Bondepartiet, Maalaisliitto, ble stiftet i 1906 meldte Kallio seg inn der, og han begrunnet partiskiftet blant annet med jordbrukspolitiske standpunkt. Han var partiets leder fra 1908 til 1916, «landbruksminister» i Oskari Tokois senat (egentlig regjering) i 1917 og senere statsminister i 1922.

Hans politiske profil ble meglerens rolle. Han var megler under en jordbruksstreik i 1917, var ansvarlig for matrasjonering og agiterte kontinuerlig for landreformer, som han mente ville virke sosialt utjevnende og dempe uroligheter. Jordloven fra 1922 ble kalt Lex Kallio og regnes som en milepæl i den finske republikkens historie. Han huskes også for sin forsoningstale – holdt i Nivala kirke 5. mai 1918 – rett etter borgerkrigen, hvor han advarte mot hevnaksjoner, oppfordret til forsoning og sa at «Det finnes ikke røde og hvite, bare finner som elsker sitt fedreland, borgere av republikken Finland, som føler seg som medlemmer av dette samfunnet og hører til her».

Kallios sentrumsprofil ble nyttig og nødvendig da den unge nasjonen i 1930-årene ble revet mellom moskvaorienterte kommunister på den ene siden og Lappobevegelsen og andre ytre-høyre-krefter. Som president utnevnte han en koalisjonsregjering av sosialdemokratene i Suomen Sosialidemokraattinen Puolue, hans eget bondeparti og statsminister Aimo Cajanders parti Kansallinen Edistyspuolue. Denne koalisjonen var den første varige regjeringen hvor sosialdemokratene deltok, og modellen viste seg slitesterk i flere regjeringer i årene fremover.

Han ble i noen grad kritisert for å være en passiv president, men hans forsvarere har beskrevet det som om Finland under Kallio «gikk tilbake til hverdagens parlamentarisme». Han reiste lite underlands, bare til Sverige og Estland, men hans reiser rundt i landet, sammen med fru Kaisa Kallio, vakte begeistring.

Under de politiske prosessene som ledet fram til den finske vinterkrigen valgte han en konsekvent og kompromissløs linje overfor Sovjetunionen. Dette grunnga han både med at ettergivenhet kunne skade landets indre samhold, og med at det var liten grunn til å tro at Stalin ville nøye seg med en lillefinger. Han deltok selv i liten grad i de praktiske politiske oppgavene under krigen, men hans rolle som nasjonens samlende leder og førende stemme vakte positiv internasjonal oppmerksomhet. Han led personlige tap under krigen, i og med svigersønnen Paavo Pihlajamaas død. Han bidro også personlig med å avstå jord til de hjemløse østfinnene som måtte flytte etter fredsslutningen.

Han ble rammet av et slag 28. august 1940 og fratrådte 27. november samme år. Han ble etterfulgt av daværende statsminister Risto Ryti. Kallio døde 19. desember 1940 på Helsingfors jernbanestasjon, der han skulle ta avskjed med det offentlige liv og vende hjem til Nivala. Han segnet om mens et militærorkester spilte Bjørneborgernes marsj.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Kyösti Kallio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (sv) Kyösti Kallio hos Finlands riksdag
• (sv) Kyösti Kallio hos Finlands statsråd
• (en) Finlands nasjonalbiografi (hovedkilde for artikkelen)
• (en) Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999