Lyle Alzado
| Lyle Alzado | |
|---|---|
| | |
| Nr. 77 | |
| Posisjon: Defensive end | |
| Informasjon | |
| Født: 3. april 1949[1] | |
| Fødested: Brooklyn | |
| Død: 14. mai 1992[1][2] (43 år) | |
Dødssted: Portland[3] | |
| Høyde: 191 centimeter | Vekt: 116 kg |
| Karriereinformasjon | |
| High School: Cedarhurst (NY) Lawrence | |
| College: Yankton | |
| NFL Draft: 1971 / Runde: 4 / Pick 79 | |
| Laghistorie | |
| |
| * Kun offseason og/eller treningsstall | |
| Karrierehøydepunkter og Priser | |
| |
| Karrierestatistikk | |
| Sacks | 23 |
| Fumbles plukket opp | 20 |
| Safeties | 3 |
| Spillerstatistikk på PFR | |
| Spillerstatistikk på NFL.com | |
Lyle Martin Alzado (født 3. april 1949 i Brooklyn, New York, død 14. mai 1992 i Portland, Oregon) var en amerikansk fotball defensive end i National Football League (NFL) som ble kjent for sin intense og skremmende spillestil.[4]
Alzado spilte i NFL i 15 sesonger for Denver Broncos, Cleveland Browns og til slutt Los Angeles Raiders som han vant Super Bowl XVIII med.[5]
Tidlig liv
Han ble født i Brownsville, Brooklyn i New York til en italiensk-spansk far, Maurice, og en jødisk mor med en russisk familiebakgrunn, Martha Sokolow Alzado, og var selv halvt jødisk.[6][7][8][9][10] Da han var ti år flyttet familien til Cedarhurst, Long Island. Faren, som Alzado senere beskrev som en alkoholiker som slåss i gatene, forlot familien da Alzado var sophomore ved Lawrence High School.[11] Han spilte high school football og var en kandidat i forsvarskategorien for Vardon-troféet i high school i tre år.[10]
College
Etter å ikke ha fått tilbud om stipend til college spilte Alzado for Kilgore College, et "junior college" i Kilgore, Texas. Etter to år ble han bedt om å forlate laget fordi, ifølge han selv, han ble venn med en mørkhudet lagkamerat.[11] Fra Texas flyttet Alzado til Yankton College i Sør-Dakota.[4][10][12] Selv om han spilte for et relativt obskurt lag i NAIA ble Alzado oppdaget av NFL etter at en speider for Denver Broncos fikk problemer med bilen og prøvde å få tiden til å gå ved å se på film fra Montana Tech, en av Yanktons motstandere.[10] Speideren ble imponert av hvordan den ukjente spilleren gikk opp mot Montana Techs angrep og sendte en positiv rapport til laget.[11] Broncos endte opp med å drafte Alzado i fjerde runde av draftet i 1971.[10] Alzado returnerte til Yankton etter nykommersesongen for å fullføre graden sin. Han fikk en bachelor i fysisk utdanning med fokus på sekundærutdanning. I college deltok Alzado også i amatørboksing og nådde semifinalen av Midwest Golden Gloves Boxing Tournament i Omaha i 1969.
Karriere i NFL
Denver Broncos
Etter at Broncos' startende høyre defensive end Rich "Tombstone" Jackson ble skadet i 1971 tok over Alzado stillingen og endte opp med å bli inkludert på flere All-Rookie-lag for sine 60 taklinger og åtte sacks. Året etter fikk Alzado nasjonens øyne på seg etter å ha sanket 10,5 sacks og 91 taklinger. I 1973 spilte Alzado en viktig rolle da Broncos fikk sin første vinnende sesong noensinne med et sesongresultat på 7–5–2.
I 1974 ble Alzado utpekt til All-AFC med 13 sacks og 80 taklinger (åtte for tap), og ble anerkjent som en av ligaens beste defensive ends sammen med Elvin Bethea, Jack Youngblood, L.C. Greenwood, Claude Humphrey og Carl Eller; Bethea, Youngblood, Humphrey og Eller er alle innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Denver Broncos hadde sin andre vinnende sesong på rad med et sesongresultat på 7–6–1.
Året etter ble Alzado flyttet til defensive tackle, hvor han hadde 91 taklinger og syv sacks. Broncos avlsuttet sesongen 6–8. På sitt første play i 1976 pådro Alzado seg en kneskade, og gikk glipp av hele sesongen. Da Broncos var 9–5 i sesongen rapporterte SPORT magazine at 12 spillere, inkludert Alzado, ikke trodde at laget kunne nå sluttspillet med John Ralston som hovedtrener. Før 1977-sesongen ble Ralston erstattet av Red Miller.
1977-sesongen var lagets beste sesong så langt; Broncos hadde et av ligaens beste forsvarsrekker, gikk 12–2 i sesongen, og slo så Pittsburgh Steelers og Oakland Raiders, som Alzado senere skulle spille for, i sluttspillet før de nådde Super Bowl XII. I den kampen, som ble avholdt i New Orleans, tapte de 27–10 mot Dallas Cowboys. Året var en suksess for Alzado, som ble enstemmig valgt til All-Pro og All-AFC, og også ble utpekt til UPI AFC Defensive Player of the Year. Han ledet også Broncos i sacks med åtte, og hadde 80 taklinger.[4]
Broncos nådde igjen sluttspillet i 1978, men tapte i sin første kamp mot Pittsburgh Steelers som gikk videre til å vinne ligatittelen. Alzado hadde 77 taklinger og ni sacks og fikk sin første safety (Alzado skulle sikre to slike scoringer til i sin karriere, delt nest-flest i ligaens historie). Han ble utvalgt til All-Pros andrelag og enstemmig valgt til All-AFC. Året etter klarte ikke han og Broncos å komme til enighet om en ny kontrakt, og Alzado ente opp med å bli byttet til Cleveland Browns.[4]
Cleveland Browns
Alzado fant suksess også med Browns og ble inkludert i All-AFCs andrelag i 1979 som defensive end. Han hadde 80 taklinger det året, samt syv sacks.[4] Året etter vant Browns AFC Central-divisjonen, men tapte mot Raiders i divisjonsrunden. Alzado ledet laget i sacks med ni, og ble utpekt til All-Pro og All-AFC. I 1989 hadde han 83 taklinger og ledet igjen Browns i sacks med 8,5, men Browns gikk fra et sesongresultat på 11–5 i 1980 til 5–11 i 1981, og Alzado ble byttet til Oakland Raiders i 1982.[12][13]
Los Angeles Raiders
Innen Alzado begynte å spille for Raiders hadde laget flyttet til Los Angeles. I 1982 ble han utpekt til NFL Comeback Player of the Year.[13] Til tross for at han spilte en full sesong i 1981 var han så imponerende i 1982 at han vant prisen. I 1982-sesongen, som var forkortet til 9 kamper på grunn av en spillerstreik, hadde Alzado 7 sacks og 30 taklinger, og ble stemt til All-AFC.[13] Dette var den sjette av sine 12 første sesonger at han fikk en utmerkelse etter sesongen.
Han fortsatte å produsere gode statistikker for Raiders i 1983-sesongen, og hans 50 taklinger og 7,5 sacks spilte en viktig rolle i å lede laget til seier i Super Bowl XVIII. Han hadde også en imponerende sesonge i 1984 med 63 taklinger og seks sacks, men så produksjonen falle året etter til 31 taklinger og 3 sacks etter at han pådro seg en skade midt i sesongen.[13]
Alzado pensjonerte seg etter 1985-sesongen.[13] Han prøvde seg på et comeback i 1990,[14] men pådro seg en kneskade i treningsleiren og ble frigitt. I løpet av sine 196 kamper hadde Alzado 112,5 sacks, forårsaket 24 fumbles, og nådde nesten 1 000 taklinger. Han ble utvalgt til Pro Bowl i 1977 og 1978. Etter at han pensjonerte seg jobbet Alzado deltid som analytiker for NBCs dekning av NFL i 1988–89.
I 2018 ble Alzado inkludert i Professional Football Researchers Associations PFRA Hall of Very Good Class of 2018.[15]
Spillestil
Mannen som ESPN senere beskrev som en "violent, combative player known for his short temper" inspirerte en ny regel mot å kaste hjelmer etter å selv ha gjort det.[11] Peter Alzado, Lyles bror, sa senere at han mente at deres ungdomsår, med en alkoholiker til far og en overarbeidet mor, var en av kildene for Alzados harde spillestil. "That violence that you saw on the field was not real stuff," sa broren. "Lyle used football as a way of expressing his anger at the world and at the way he grew up."[11] Defensive end Greg Townsend, en lagkamert på Raiders, sa at villskapen Alzado ble kjent for kun representerte halvparten av en delt personlighet. Townsend sa at av banen "he was the gentle giant. So caring, so warm, so giving."[11]
Andre aktiviteter
Alzado var en amatørbokser og deltok i en vennskapskamp med Muhammad Ali i 1979.[16]
Alzado var involvert i en rekke ungdomsorganisasjoner og mottok Byron "Whizzer" White-prisen for samfunnstjeneste i 1977.[17] Han deltok i Stop the Madness en anti-doping musikkvideo fra 1985 sponset av Reagan-administrasjonen.
Alzado var en skuespiller i både film og TV, hvor han i hovedsak hadde roller i komedier og eventyrfilmer for unge. Noen av hans store roller inkluderer den bøllete bygningsarbeideren i Ernest Goes to Camp og den ustoppelige morderen i Destroyer. Han var også en livvakt i Mike Hammer: Murder Takes All, en fenselsansatt i 1990-filmen Club Fed og hadde en birolle i Neon City.
På TV spilte Alzado i flere reklamer for Sports Illustrated på 80-tallet med "Jack", som prøver å lede ham gjennom reklamen. Han spilte seg selv i sin Raiders-uniform i Amazing Stories-episoden "Remote Control Man".[18] Han spilte også seg selv i en episode av Small Wonder i 1988 og hadde en gjesterolle i The Super Mario Bros. Super Show i 1989. Han var en lærer i sitcomen Learning the Ropes hvis alter ego var en profesjonell fribryter kalt "The Masked Maniac". Han var også i premiereepisoden av 1991-sitcomen Good Sports med Ryan O'Neal og Farrah Fawcett, og spilte i en episode av It's Garry Shandling's Show og MacGyver.
Bruk av steroider og dødsfall
Alzado var en av de første store atletene i USA som innrømte bruk av anabole steroider. Mot slutten av sitt liv kjempet han mot en hjernesvulst som eventuelt forårsaket hans død, og Alzado selv mente at hans steroidebruk hadde forårsaket svulsten.[19] Alzado snakket ut om sitt misbruk av steroider i en artikkel i Sports Illustrated.
I started taking anabolic steroids in 1969 and never stopped. It was addicting, mentally addicting. Now I'm sick, and I'm scared. Ninety percent of the athletes I know are on the stuff. We're not born to be 300 lb (140 kg) or jump 30 ft (9,1 m). But all the time I was taking steroids, I knew they were making me play better. I became very violent on the field and off it. I did things only crazy people do. Once a guy sideswiped my car and I beat the hell out of him. Now look at me. My hair's gone, I wobble when I walk and have to hold on to someone for support, and I have trouble remembering things. My last wish? That no one else ever dies this way.[20]
Hvor stor rolle anabole steroider kan ha hatt i Alzados død har vært kontroversielt, da det ikke har blitt funnet noen sammenheng mellom steroidebruk og lymfen i hjernen som endte opp med å ta hans liv. Påstanden ble senere erklært en myte i dokumentaren Bigger, Stronger, Faster fra 2008 og av barnelege og steroideeksperten Norm Frost fra Wisconsin.
Lyl Alzado døde 14. mai 1992, 43 år gammel, etter en lang kamp med hjernekreft. Han ble begravd i River View Cemetery i Portland, Oregon.[21]
Hall of Fame
Alzado ble innlemmet i International Jewish Sports Hall of Fame i 2008.[22]
Referanser
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Lyle Martin Alzado, Find a Grave-ID 4672, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kardiac kids: the story of the 1981 Cleveland Browns (engelsk). Kent State University Press. 2003. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ «Jewish Sports Hall of Fame picks honorees» (engelsk). Jewish Journal. 27. desember 2007. Arkivert fra originalen 13. desember 2009. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ Horvitz, Peter S. (2007). The Big Book of Jewish Sports Heroes. SP Books. s. 93.
- ^ Mandel, Authorken (4. februar 2012). «Jews in Super Bowl history». The Jerusalem Post (engelsk). Besøkt 19. februar 2020.
- ^ Frei, Terry (2009). 77: Denver, The Broncos, and a Coming of Age. Taylor Trade Publishing. s. 140.
- ^ «Raiders Terror Lyle Alzado Never Walks Away from a Fight—On or Off the Football Field». People.com (engelsk). 10. september 1984. Besøkt 9. februar 2020.
- ^ a b c d e «Lyle Alzado Hits Only on Sunday». Daytona Beach Sunday News-Journal (engelsk). 15. oktober 1978. s. 19. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ a b c d e f Puma, Mike. «Not the size of the dog in the fight» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ a b Flores, Matt; Fulks, Matt (2003). Tales from the Oakland Raiders (engelsk). Sports Publishing. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ a b c d e Biographical Dictionary of American Sports: 1992-1995 supplement for baseball, football, basketball, and other sports. Greenwood Publishing Group. 1995. s. 366.
- ^ Springer, Steve (11. mai 1990). «Alzado, Who Misses the Violence, to Try Comeback» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ «PFRA Hall of Very Good Class of 2018» (engelsk). Professional Football Researchers Association. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ Vaughan, Kevin. «Toast of the Town» (engelsk). Denver Rocky Mountain News. Arkivert fra originalen 11. juni 2008. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ Paige Jr., Woodrow (1978). Orange Madness. Thomas Crowwell Publishers. s. 99.
- ^ «Remote Control Man Full Cast & Crew» (engelsk). IMDb. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ Weinberg, Robert Stephen (2007). Foundations of Sport and Exercise Psychology (engelsk). Human Kinetics.
- ^ «Lyle Alzado and Steroids». UsefulTrivia.com (engelsk). Arkivert fra originalen 20. mai 2012. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ «River View Cemetery» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 19. februar 2020.
- ^ «Lyle Alzado». JewishSports.net. Besøkt 19. februar 2020.
Eksterne lenker
- (en) Lyle Alzado – Pro-Football-Reference.com
- Biografi på ESPN Classic
- (en) Lyle Alzado på Internet Movie Database
- (sv) Lyle Alzado i Svensk Filmdatabas
- (fr) Lyle Alzado på Allociné
- (en) Lyle Alzado på AllMovie
- (en) Lyle Alzado hos Rotten Tomatoes
- (en) Lyle Alzado hos The Movie Database
- (en) Lyle Alzado hos Find a Grave
