Musa Kazim al-Husayni

Musa Kazim al-Husayni
Født		1853 Jerusalem
Død		1934 Jerusalem
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Ordfører i Jerusalem
Far		Salim al-Husayni
Søsken		Hussein al-Husayni
Barn		Abd al-Qadir al-Husayni
Nasjonalitet		Det osmanske rike Palestinamandatet
Gravlagt		al-Khatuniyya Madrasa
Musa Kazim al-Husayni på Commons

Musa Kazim al-Husaini, også transkribert Musa Qasim al-Husseini (arabisk: موسى كاظم الحسيني; født i 1853 i Jerusalem i Det osmanske rike; død 27. mars 1934 i Jerusalen, Palestinamandatet) var en høytstående embetsmann i flere deler av Det osmanske rike og især i det osmanske Palestina. Han var borgermester i Jerusalem fra 1918 til 1920, tilhørte deretter den arabiske eksekutivkomité^[1] og regnes som den første lederen av den palestinske nasjonale bevegelse.^[2]

Liv og virke

Bakgrunn

Musa Kazim al-Husaini kom fra den innflytelsesrike al-Husaini-familien som hadde vært basert i Jerusalem siden 1100-tallet. Hans far Salim al-Husaini var borgermester i Jerusalem fra 1882 til 1897, det samme var hans bror Hussein al-Husaini fra 1910 til 1917.

Etter å ha gått på en religiøs barneskole i Jerusalem, ble han tatt opp på den statlig administrativ høyskole Maktab Malkiya i Istanbul, og tok slutteksamen som de tredje beste resultater av eksaminander fra i hele Det osmanske rike.

Karrier

Han begynte sin karriere som embetsmann i helseavdelingen i Jerusalem og ble deretter kaymakam (قایمقام) av Jaffa, noe som tilsvarer provinsguvernør. Deretter ble han ledende embetsmann i Safed, Jemen, Antalya, Hauran og Irak.

Politisk virke

Han trakk seg før utbruddet av Første verdenskrig, og ble utnevnt til borgermester i Jerusalem i 1918, etter sin bror Husseins død, av den britiske militæradministrasjon under Ronald Storrs. Under Nabi Musa-opptøyene i april 1920 ble han avsatt av britene etter å ha uttrykt støtte til Faisal Is uavhengige regjering i Damaskus. Mandatadministrasjonen anklaget ham for å anstiftet til uroligheter^[3] og erstattet ham som borgermester i Jerusalem med den pro-britiske Raghib al-Nashashibi^[3] fra Nashashibi-familien, som tradisjonelt rivaliserte med al-Husaini-slekten.

I de muslimsk-kristne foreninger som oppsto fra 1918 var Musa Kazim en ledende skikkelse. På den tredje arabiske kongress i Haifa i desember 1920 ble han valgt til formann for Den arabiske eksekutivkomité, en stilling han hadde til 1928.

Mellom 1921 og 1930 foretok han fire reiser til London for å uttrykke palestinske krav. På den første konferansen i London i november 1921^[1] tok han til orde for avskaffelse av Balfourerklæringen,^[1] stans av den sionistiske innvandring, og etablering av en enhetlig og uavhengig regjering i Palestina som var i allianse med de omkringliggende arabiske stater. Etter påtrykk fra britene kom det til en diskusjon med Chaim Weizmann.^[1] Med sikte på å oppnå palestinsk uavhengighet ledet Musa Kazim senere kampen mot britiske forslag om å innkalle et lovgivende råd i Palestina som skulle inkludere sionistiske representanter.

I 1922 ledet Kazim en delegasjon til Ankara og deretter til Lausanne. Der skulle Sèvrestraktaten reforhandles etter Mustafa Kemal Atatürks seier i den gresk-tyrkiske krig. Den palestinske delegasjonen håpet at med Atatürks støtte ville Balfourerklæringen som var inkludert i den traktaten, bli fjernet. Men til tross for løfter om støtte fra tyrkiske tjenestemenn, forble de opprinnelige bestemmelsene for de franske og britiske mandatene i den endelige Lausannetraktaten uendret.^[4]

Frem til 1930 avtok Musa Kazims politiske innflytelse raskt. Hans slektning, stormuftien av Jerusalem Amin al-Husaini, vendte seg mot det parlamentariske system og tok til orde for mer radikale synspunkter.

Død

Den 27. oktober 1933 ledet Musa Kazim en stor demonstrasjon med rundt 10.000 deltakere foran hovedmoskeen Mahmudiya i Jaffa, hvor han ble slått av en britisk politimann; den tøffe politiaksjonen førte til 27 omkomne. I dagene som fulgte ble han syk og døde 27. mars 1934. Han ble gravlagt i en familiegrav på Oljeberget ved siden av Hussein ibn Ali.

Musa Kazims sønn Abd al-Qadir al-Husaini ble drept i Palestinakrigen i 1948.

Litteratur

• Tom Segev: Es war einmal ein Palästina. Juden und Araber vor der Staatsgründung Israels. Siedler, München 2005, ISBN 3-88680-805-X. Online-Teilansicht
• Philipp Mattar: Encyclopedia of the Palestinians. Revised edition, ISBN 0-8160-5764-8. Online-Teilansicht
• Yoav Gelber: Jewish–Transjordanian Relations 1921–48: Alliance of Bars Sinister. London: Routledge, 1997. ISBN 0-7146-4675-X

Referanser