Obligasjonsrett
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
Obligasjonsrett er en samlebetegnelse på den rettsdisiplinen som behandler rettsreglene om fordringer (krav). De krav som behandles i obligasjonsretten springer ut av kontrakt. Krav kan også oppstå på andre måter, for eksempel ved en skadegjørende (erstatningsbetingende) handling. Slike ikke-kontraktsrettslige krav behandles under andre rettsdisipliner, som for eksempel erstatningsrett. Erstatningskrav som ikke følger av kontrakt reguleres av denne disiplinen, som i denne sammenheng gjerne benevnes deliktserstatningsrett. Dette for å skille den fra erstatningskrav som følger av kontrakt, som reguleres under obligasjonsretten (kontraktserstatningsrett).
Nærmere om krav som springer ut av kontrakt
Kravenes innhold. Forholdet obligasjonsrett - kontrakts-/pengekravsrett
Fordringer kan lyde på penger eller annet, f.eks krav på en gjenstand eller en arbeidsinnsats (naturalytelser). En annen type naturalytelse er unnlatelsesforpliktelsene, f.eks krav om at man ikke driver en konkurrerende virksomhet. Det varierer noe fra forfatter til forfatter hvorvidt pengekravene skilles ut til separat behandling (kalt pengekravsrett), mens de øvrige kravene da gjerne behandles under overskriften kontraktsrett. Betegnelsen obligasjonsrett omfatter både pengekravsrett og kontraktsrett.
Kravenes livsløp. Grensen obligasjonsrett - avtalerett
Obligasjonsretten behandler kontraktskravenes forløp, før og under kontraktsavviklingen, frem til oppfyllelse skjer. Tradisjonelt behandles kontraktenes inngåelse i en egen fagdisiplin, avtaleretten. Enkelte emner befinner seg imidlertid midt i mellom disse fagfeltene, læren om avtaletolkning er ett av flere eksempler på dette.
Nærmere avgrensning
Alminnelig og spesiell kontraktsrett
Obligasjonsretten spaltes opp i en rekke særskilte rettsforhold – pengekravsrett og forskjellige former for spesiell kontraktsrett, eksempelvis kjøp av ting eller fast eiendom, håndverkertjenester eller entreprise. Ofte er de enkelte kontraktsdisipliner blitt undergitt en egen lovgivning og en særskilt rettsteoretisk behandling. Det som behandles under betegnelsen obligasjonsrett er de mer generelle prinsippene og regelsettene, som gjenfinnes i de enkelte kontraktforholdene. En slik sammenfattende behandling åpner for å se enkeltregler som utslag av mer overordnede betraktninger, og gir grunnlag for å trekke slutninger fra tilgrensende rettsforhold. Et dypdykk i den enkelte rettsdisiplin er imidlertid påkrevd dersom en skal ta stilling til et spesifikt rettslig spørsmål.
Avgrensning mot tredjepartsforhold
Et kontraktsforhold fordrer at det eksisterer minst to parter – en debitor som hefter for kravet, og en kreditor som skal ha det fordringen lyder på. Kravet kan som nevnt lyde på enten penger eller naturalytelser (alt annet enn penger). De tilsvarende betegnelsene på partene i avtaleforholdet er pengedebitor/pengekreditor og naturalkreditor/naturaldebitor. De fleste kontraktsforhold er gjensidig bebyrdende – altså at begge partene har rettigheter og plikter etter avtalen. I de fleste tilfellene vil altså begge parter være både debitor og kreditor. Typisk vil den ene være pengedebitor og den andre være naturaldebitor. Et typisk eksempel er at A skal levere en ting til B, og til gjengjeld skal B betale en bestemt sum penger til A. Da er A naturaldebitor og pengekreditor, mens B er pengedebitor og naturalkreditor. Vi kan også tenke oss tilfeller der begge krav lyder på penger, f.eks ved pengelån, og der begge krav lyder på naturalytelser, for eksempel ved bytte av løsøre.
I tillegg til topartsforholdet debitor – kreditor kan det tenkes at det kommer inn tredjemenn, hvis handlinger kan få en innvirkning på kontrakten mellom debitor og kreditor. Dette kan illustreres ved følgende eksempel: A selger f.eks en sykkel til B; før B har fått sykkelen overlevert dukker C opp og påstår at sykkelen er frastjålet ham, eller A går konkurs etter at B har betalt, men før han har fått sykkelen. Disse tredjemannsspørsmålene behandles andre steder enn i obligasjonsretten, typisk i den dynamiske tingsrett.
Obligasjonsrettens hovedemne
Obligasjonsrettens hovedfokus ligger på hva det enkelte kravet går ut på (og følgelig hva debitor er forpliktet til å prestere), og hva følgen er dersom det som presteres ikke er i samsvar med det kreditor hadde krav på. I tillegg behandles enkelte særskilte spørsmål, f.eks krav mot andre enn egen medkontrahent (direktekrav).
Tolkning av avtalens innhold
En fastleggelse av hva kravet går ut på vil i de fleste tilfeller først og fremst bero på hva partene har avtalt seg i mellom – altså en tolkning av kontrakten dem i mellom. Her må en ty til avtaletolkningslæren som tradisjonelt behandles med størst tyngde i avtaleretten. I enkelte tilfeller har man imidlertid ufravikelige bestemmelser i lov som begrenser hva partene kan avtale seg i mellom (preseptorisk lovgivning). Eksempelvis er Forbrukerkjøpsloven og Avhendingsloven ufravikelige til fordel for forbrukere.
Avtaleforpliktelsene
Hovedsakelig skal debitor prestere rett ytelse til rett tid, f.eks levere kjøpsgjenstanden i den stand som ble avtalt, på det avtalte tid og sted. Dette utgjør debitors hovedforpliktelse. I tillegg kan debitor ha tilleggsplikter, såkalte biforpliktelser. I rettspraksis har vi f.eks eksempler på at debitor pålegges å gi kreditor et varsko om at levering ikke vil gå som forutsatt. Slike biforpliktelser er ofte et utslag av lojalitetsbetraktninger.
I særlige tilfeller har man regelsett som kan modifisere en eksisterende avtaleplikt (såkalt kontraktsrevisjon) i de tilfellene hvor denne virker svært urimelig, herunder den ulovfestede læren om bristende forutsetninger og avtalelovens § 36.
Dersom avtalen ikke gir klare svar på hva som skal presteres, finnes supplerende regler i lovgivningen, eksempelvis om unnlatelse av å gi opplysninger eller å gi feilaktige opplysninger. Disse enkeltreglene er i stor grad utslag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, og kommer således til anvendelse på kontraktsområder som ikke er lovregulert.
Ulike former for kontraktsbrudd
Når debitor ikke oppfyller i henhold til avtalen, og dette ikke skyldes kreditor eller forhold han har risikoen for, foreligger et kontraktsbrudd. Dette kan bestå i et brudd på hovedforpliktelsen, i form av forsinkelse (det leveres for sent eller ikke i hele tatt) eller mangel (det som leveres samsvarer ikke med de krav avtalen og rettsreglene forøvrig stiller til ytelsen), eller det kan være snakk om en misligholdt biforpliktelse (f.eks en overtrådt varslings- eller handlingsplikt).
Konsekvenser av kontraktsbrudd
Når avtalen er misligholdt, har kreditor en rekke tiltak han kan iverksette. Disse kalles gjerne misligholdsbeføyelser eller kontraktsbruddssanksjoner. Hva kreditor kan foreta seg avhenger av hva slags krav det er snakk om (penge- eller naturalkrav).
Tilbakeholdelse av egen ytelse
Ved begge typer krav kan kreditor imidlertid holde egen ytelse tilbake (dette kalles gjerne tilbakeholdelsesrett eller detensjonsrett); så lenge misligholdet varer er kreditors egen yteplikt suspendert.
Utlegg m.v.
For pengekravenes vedkommende vil kontraktsbrudd fra pengedebitor først og fremst innebære et krav på oppfyllelse, som kan gjennomdrives i rettssystemet, f.eks ved utlegg i formuesgoder som tilhører skyldneren.
Forsinkelsesrenter (morarenter)
I tillegg vil kreditor ha krav på forsinkelsesrenter etter Forsinkelsesrenteloven. Forsinkelsesrenter kalles også morarenter.
Heving, erstatning, prisavslag
For naturalkravene har kreditor et enda videre spekter av beføyelser å velge blant. Ved forsinkelse typisk krav om fastholdelse, heving av kontrakten (ved vesentlig kontraktsbrudd) eller erstatning for økonomisk tap. Ved mangel typisk avhjelp (retting eller omlevering), prisavslag, heving eller erstatning. De reglene i de enkelte lovene som regulerer misligholdssanksjonene er i stor grad utslag av alminnelige prinsipper, og gjelder således også utenfor de lovregulerte kontraktstypene.
Litteratur
- Erlend Haaskjold Obligasjonsrett - en innføring Universitetsforlaget 2017 ISBN 9788215029382
- Viggo Hagstrøm Obligasjonsrett, 2011 ISBN 9788215017761
