Resesjon
Resesjon (fra engelsk recession, fra latin recessio, «nedgang», «tilbakegang»)[1] er i makroøkonomi normalt definert som et fall i et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) i to eller flere påfølgende kvartaler. Resesjoner fører ofte med seg økende arbeidsledighet og enten fallende eller sterkt økende priser (deflasjon eller stagflasjon). Et av trekkene som sentralbankene bruker for å forsøke å motvirke resesjoner, er å skru opp renten i oppgangstider, for å redusere økonomisk vekst til et nivå som er forsvarlig, og å skru ned renten i nedgangstider, for å stimulere økonomien[2].
En langvarig eller særlig alvorlig resesjon blir kalt en depresjon. Den mest kjente depresjonen fulgte i kjølvannet av børskrakket på Wall Street i USA i 1929. Denne blir kalt den store depresjonen.
Det finnes flere typer resesjoner: I en V-formet resesjon vil økonomien synke mye en periode, for så å øke igjen. Det regnes som den normale typen resesjon. I en U-formet resesjon, vil økonomien være dårlig i en lengre periode før den øker til samme nivå. I en W-formet resesjon vil økonomien synke en periode, deretter øke mye, før den får en ny smell. Det kalles gjerne «dobbeldip». I en L-formet resesjon synker økonomien, og stagnerer på et lavere nivå.
-
Resesjonen i USA i 1953 var en V-formet resesjon. -
Resesjonen i USA fra 1973 til 1975 var en U-formet resesjon, hvor økonomien var dårlig i flere år, før den økte igjen. -
Resesjonen i USA på tidlig 1980-tall var en W-formet resesjon, hvor man fikk en såkalt «dobbeldip». -
Japans resesjon var en L-formet resesjon, hvor økonomien ikke tok seg opp igjen til gamle nivåer.
