Roger Revelle

Roger Revelle
Født		7. mars 1909[1][2] Seattle
Død		15. juli 1991[1][2] (82 år) San Diego
Beskjeftigelse		Statsviter, oseanograf, universitetslærer, geolog
Akademisk grad		Ph.d.
Utdannet ved		University of California, Berkeley (akademisk grad: ph.d.) Pomona College
Nasjonalitet		USA
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences National Academy of Sciences Vitenskapsakademiet for utviklingsland
Utmerkelser		6 oppføringer Tyler Prize for Environmental Achievement (1984) Balzanprisen (1986) Alexander Agassiz Medal (1963)[3] National Medal of Science (1990) William Bowie Medal (1968)[4] Honorary doctor of the University of Miami (1983)[5]
Arbeidssted		University of California, San Diego

Roger Randall Dougan Revelle (født 7. mars 1909, død 15. juli 1991) var en amerikansk oseanograf og klimaforsker. Han er kjent for tidlige studier av menneskeskapt global oppvarming og for studier av bevegelsen til jordens tektoniske plater.^[6] Revelle var dessuten sentral i oppbyggingen av University of California, San Diego, og universitetets første college er oppkalt etter ham.

Karriere

Roger Revelle ble født i Seattle i 1909 og vokste opp i Sør-California. Etter studier i geologi ved Pomona College gikk han videre til University of California, Berkeley, der han forsvarte en doktorgrad i oseanografi i 1936. Mens han studerte ved Cal ble han også med i ingeniørforeningen Theta Tau.

Mye av Revelles tidlige arbeid innen oseanografi ble gjort ved Scripps Institution of Oceanography, et havforskningsinstitutt under University of California, San Diego. Under andre verdenskrig arbeidet han også som oseanograf for den amerikanske marinen. I 1950 ble han direktør for Scripps, en stilling han besatt frem til 1964. På det politiske plan sto han opp mot et forslag om at alle ansatte ved UC skulle måtte besverge en anti-kommunistisk ed under McCarthy-perioden.

I begynnelsen av 1960-årene tjente Revelle som vitenskapelig rådgiver for det amerikanske innenriksdepartementet ledet av Stewart Udall under Kennedy-administrasjonen. Senere, i 1974, ble han president for American Association for Advancement of Science.

Utvikling av oseanografi

Revelle var sterkt involvert i utviklingen av oseanografi i USA og internasjonalt etter andre verdenskrig. Mens han arbeidet for marinen i slutten av 1940-årene hjalp han til med å bestemme hvilke prosjekter som skulle få midler, og han foreslo at marinen burde drive grunnforskning i tillegg til å utvikle ny teknologi. Ved Scripps lansert han flere større ekspedisjoner i 1950-årene, slik som MIDPAC, TRANSPAC (med Canada og Japan), EQUAPAC, og NORPAC, alle med fokus på utforsking av nye deler av Stillehavet. Han og andre forskere ved Scripps hjalp amerikanske styresmakter til å planlegge kjernefysiske prøvespregninger, i håp om at havforskerne kunne gjøre bruk av data fra dette. Revelle var en av styreledere i den innflytelsesrike komiteen for National Academy of Sciences studier av biologiske effekter av radioaktiv stråling (BEAR), som fikk publisert sine resultater i 1956. I 1952 ble han  flyttet Massachusetts Institute of Technology Visibility Lab (forskning på skyer og tåke som begrenser flytrafikk) sammen med Seibert Q. Duntley med økonomisk støtte av den amerikanske marinen.^[7] Sammen med havforskere ved Woods Hole Oceanographic Institution, planla Revelle det amerikanske bidrag til oseanografiprogramet for det det internasjonale geofysiske år. Han ble den første presidenten av Scientific Committee on Oceanic Research, en internasjonal gruppe av forskere satt til å gi råd om internasjonale prosjekter. Han var også en hyppig rådgiver for Intergovernmental Oceanographic Commission, opprettet i 1960.^[8]

Global oppvarming

Revelle var medvirkende til å stifte Det internasjonale geofysiske år i 1958 og var en av grunnleggerne og lederne av den første Committee on Climate Change and the Ocean (Komiteen om klimaendring og Havet) (CCCO) under den Vitenskapelige Komité for Ocean Research (SCOR) og den Internasjonale Oceanic Commission (IOC). Scripps Institution of Oceanography deltok i planlegging av Det internasjonale geofysiske år, og ble senere senter for det Atmospheric Carbon Dioxide Program. I juli 1956 sluttet oseanografen Charles David Keeling seg til Scripps Institution of Oceanography for å lede dette programmet. Keeling organiserte rutiner for måling av atmosfærisk karbondioksid ved Mauna Loa-observatoriet i Hawaii, og i Antarktis.

I 1957 fikk Revelle publisert en artikkel sammen med Hans Suess med en hypotese om at jordens hav ville absorberer overflødig karbondioksid generert av forbrenning av fossile energikilder til en mye lavere rate enn tidligere estimert av forskere innenfor geofysisk. Dette var dermed en påstand som tydet på at menneskelig utslipp av gasser kan skape en drivhuseffekten som ville føre til global oppvarming over tid.^[9] Selv om andre artikler i samme tidsskrift diskutert karbondioksidnivåer, så var artikkelen til Suess og Revelle «den eneste av de tre som understreket at den stadig økende mengden av CO₂ har oppstått på grunn av vår brenning av fossilt brensel, og bringer oppmerksomhet mot det faktum at det kan forårsake global oppvarming over tid.»^[10]

Revelle og Suess beskrev en «buffer-faktor», senere kjent som Revelle-faktoren, en motstand som hindrer at atmosfærisk karbondioksid blir absorbert gjennom havets overflatelag. Motstanden utgjøres av kjemiske prosesser der bikarbonat inngår. I hovedsak er det slik at for å tas opp av havet, må karbondioksid splittes opp til en av komponentene i kullsyre: et karbonation, bikarbonation, eller protonert karbonsyre, og produktet av disse kjemiske dissosiasjons konstantfaktorene danner et slags mottrykk som begrenser hvor fort karbondioksid kan opptas i overflaten havet. Geologi, geokjemi, atmosfærekjemi, havkjemi og flere andre fagfelter er et tidligst eksempel på tverrfaglig samarbeid, som femti år senere ble en hel gren av vitenskapen om global oppvarming.

University of California San Diego

I løpet av slutten av 1950-årene, kjempet Revelle for etablering av et Universitetet i California med campus i San Diego. Han møtte motstand fra de medlemmene av universitetsstyret som ville ha foretrukket bare å utvide University of California, Los Angeles sin campus i stedet for å lage en helt ny campus i San Diego. Han også var i strid med politikere fra San Diego og forretningsmenn som mente at campus burde være etablert i sentrum av San Diego, for eksempel i nærheten av San Diego State University eller i Balboa Park. Vedtaket om opprettelsen ble gjort i 1959, og de første studenter ble tatt opp i 1960, og de første bachelorstudenter ble tatt opp i 1964.

Revelles kamp for å skaffe et passende landområde for den nye campusområdet sette ham i konkurranse med forskeren Jonas Salk, og Revelle mistet litt av hva han kalte den «beste del av landområdet vi hadde» til den nye Salk Institute for Biological Studies. I senere år fortsatte Revelle å vise en viss grad av fiendskap mot Salk, og han sa en gang: «Han er en folkehelt, selv om han er... ikke veldig smart».^[11]

Revelle forlot Scripps Institution of Oceanography i 1963 og grunnla (det nå nedlagte) Harvard Center for Population and Development Studies ved Harvard University. I over ti år ledet han sentret og satte fokus på anvendelse av naturvitenskap og teknologi for å løse problemene med hungersnød i verden. I 1976 kom han tilbake til University of California San Diego der han fikk et professorat innenfor Vitenskap, Teknologi og Samfunnskontakt (STPA) ved instituttet for statsvitenskap.

Syn på klimaendringer ble forvrengt

I 1991 dukket Revelles navn opp som medforfatter av en artikkel skrevet av fysikeren Fred Singer og elektroingeniøren Chauncey Starr for Cosmos: A Journal of Emerging Issues, med tittelen «What to do about greenhouse warming: Look before you leap» («Hva må gjøres med global oppvarming, se før du hopper»), som ble publisert sommeren 1992. Artikkelen i Cosmos inkludert utsagn om at «Drastiske, bratte—og, spesielt, unilaterale—tiltak for å redusere de antatte drivhusgassutslippene vil få konsekvenser som kan koste arbeidsplasser og velstandsutvikling, og øke de menneskelige kostnadene ved global fattigdom, uten å være effektive. De strenge tiltakene ville være økonomisk ødeleggende, spesielt for utviklingsland...».^[12][13] artikkelen konkluderte: «Den vitenskapelige basis for global oppvarming er for usikker til å rettferdiggjøre drastiske tiltak på dette tidspunktet. Det er liten risiko med å forsinke politiske tiltak».

Disse spesielle uttalelsene og mesteparten av artikkelen, inkludert tittel, hadde blitt skrevet og publisert et år tidligere av Singer, men da var han eneste forfatter.^[14] I Singers artikkel stod det at «det er stor forventning til at den vitenskapelige forståelse vil være vesentlig forbedret i løpet av det neste tiåret,» og tok til orde mot «drastiske» og «overilte» handlinger på den tiden uten ytterligere vitenskapelig dokumentasjon. Imidlertid betydde ikke dette en benektelse av klimaendringer eller global oppvarming.

Justin Lancaster, en tidligere student av Revelles og lærer ved Scripps Institution of Oceanography fra 1981 til Revelles død, sier at Revelle var «blitt narret» av Singer til å sette sitt navn på artikkelen, og at Revelle var «intenst flau over at hans navn ble forbundet med det».^[15][16] I 1992 anklaget Lancaster Singer for å ha handlet «uetisk» og at dette plottet var et påfunn for å undergrave daværende Senator Al Gores politiske kampanje mot global oppvarming. For å få avsluttet et søksmål fra Singer mot Lancaster, med støtte fra Center for Public Interest i Washington, måtte Lancaster gi Singer en erklæring om unnskyldning, men nektet å innrømme at noe av det han sa var feil. I 2006 ble han bedt av Robert Balling og andre til å fortsetter å si at Revelle faktisk hadde vært med å skrive artikkelen. Men dette fikk Lancaster til å formelt trekke tilbake sin unnskyldning og gjentok sine beskyldninger.^[17]

Når Gore senere deltok i nominasjonen til kandidat som visepresident i 1992, påpekte det politiske magasinet The New Republic kontrasten mellom de referanser til Revelle i Gores bok, Earth in the Balance (Jorden i Balanse), og meningene som kom til uttrykk i artikkelen i Kosmos som nå kunne tilskrives Revelle. Dette ble fulgt opp av Newsweek og andre media. Spørsmålet om dette ble reist av Admiral James Stockdale i den tv-sendte visepresident-debatten. Gores svar var å protestere og si at Revelles synspunkter i artikkelen hadde blitt tatt ut av sammenheng.

Revelles datter, Carolyn Revelle, skrev:

I motsetning til George Wills 'Al Gores grønne samvitighet' Roger Revelle – vår far og 'far' av drivhuseffekten – var dypt bekymret for global oppvarming frem til sin død i juli 1991. Samme år skrev han: 'Den vitenskapelige basis for global oppvarming er for usikker til å rettferdiggjøre drastiske tiltak på dette tidspunktet.' Will og andre kritikere av senator Al Gore har beslaglagt disse ordene for å påstå at Revelle, som også var professor og mentor for Gore, fornektet sin oppfatning om global oppvarming. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. Når Revelle tok til motmæle mot 'drastiske' tiltak, brukte han adjektivet i sin bokstavelige forstand – tiltak som vil koste milliarder av dollar. Frem til sin død, tenkte han at det var for tidlig med ekstreme tiltak. Men han fortsatte å anbefale umiddelbare fornuftig tiltak for å redusere og forsinke klimaendringer. Noen av disse tiltakene går langt utover noe Gore eller andre nasjonale politikere enda har til gode å argumentere for. [...] Revelle foreslo en rekke tilnærminger for å motvirke globale oppvarmingen. Passivitet var ikke noen av dem. Han var enig i utsagnet 'se før du hopper', men han sa aldri: 'sett deg på hendene dine.'^[18]

Ettermæle

I løpet av hans siste tiår ved University of California, San Diego og Scripps Institution of Oceanography, fortsatte Revelle å arbeide og undervise. Tidlig i 1980-årene, underviste han ved seminarer på lavere nivå to ganger i året, i studier for Energi- og utvikling (hovedsakelig relatert til problemer i Afrika), karbondioksidproblemet (nå omtalt som global oppvarming), og havpolitikk relaterte temaer. I 1986 vant han Balzan-Prisen for oseanografi/klimatologi. Et hjerteinfarkt i 1990 tvang ham til å flytte sine kurs til Scripps Institution fra Revelle College provost kontor, hvor han fortsatte å undervise i havpolitikk til sin død året etter. I 1991 ble han tildelt National Medal of Science av President George H. W. Bush, hans kommentar til journalist var da: «jeg fikk den for å være bestefar til drivhuseffekten».^[19]

Revelle døde i San Diego den 15. juli 1991 på grunn av komplikasjoner etter et hjerteattakk. Han etterlot seg sin kone, Ellen Clark Revelle (1910-2009),^[20] tre døtre og en sønn, William, samt en rekke barnebarn.

For å hedre hans minne ble et nytt forskningsfartøy ved Scripps Institution døpt R/V «Roger Revelle». Ocean Studier Styret av National Academies of Sciences, ingeniørfag og medisin skapte Roger Revelle minneforedrag i en serien for å minnes Revelle i 1999, med foredragsholderne som snakker om temaer innenfor oseanografi og opplysning.^[21]

Referanser