Salvatore Riccobono
Salvatore Riccobono | |||
---|---|---|---|
Født | 31. jan. 1864[1][2] San Giuseppe Jato[1][3] | ||
Død | 5. apr. 1958[1][3][2] (94 år) Roma[1][3] | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, historiker, jurist | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–1958) Kongedømmet Italia (1864–1946) | ||
Medlem av | Accademia Nazionale dei Lincei Bayerische Akademie der Wissenschaften Accademia d'Italia Accademia delle Scienze di Torino (1930–)[3] |
Salvatore Riccobono (født 31. januar 1864 i San Giuseppe Jato på Sicilia, død 5. april 1958 i Roma) var en italiensk rettshistoriker.
Liv
Han studerte rettsvitenskap ved Universitetet i Palermo fra 1885 til 1889, og fortsatte deretter studiene ved tyske universiteter, blant annet under Otto Lenel i Strassburg, under Bernhard Windscheid i Leipzig o g under Alfred Pernice og Otto Gradenwitz i Berlin. I 1894 ble han privatdosent i romerrett ved Universitetet i Parma, og året etter ble han utnevnt til professor ved Universitetet i Camerino. Etter et kort opphold ved Universitetet i Sassari i 1897, ble han professor i Palermo. Han beholdt denne stillingen i mange år. Fra 1908 til 1911 var han universitetets rektor.
Riccobono deltok i lokalpolitikken i Palermo. Fra 1924 sluttet han seg til fascistene og var to ganger (i 1928 og 1929) president i den ekstraordinære regjeringskommisjonen som forvaltet provinsen Palermo.
I 1932 ble Riccobono utnevnt til professor ved Universitetet i Roma, som Vittorio Scialojas etterfølger. Han ble også knyttet til det pavelige Lateran-universitetet i Roma, hvor han underviste helt til 1955.
Fra 1929 var han medlem av Accademia dei Lincei, og fra 1932 av Accademia d'Italia. I 1942 deltok han sammen med den italienske utdanningsministeren Giuseppe Bottai ved opprettelsen av Istituto Studia Humantatis i Berlin. Etter opprettelsen av Salò-republikken ble han visepresident for Accademia d'Italia, og godkjente et takketelegram som akademiet sendte til Mussolini i 1944. På grunn av denne tilknytningen til Salò-republikken ble han strøket fra Accademia dei Lincei i 1946. Han fikk medlemskapet tilbake i 1949.
Virke
Riccobonos forskningsfelt var romerrettens historie, særlig i den senantikke perioden. Han hevdet at rettens forandringer i denne perioden hadde vært en naturlig, indre utvikling, mot dem som mente at de store omskiftningene i perioden skjedde under påvirkning av bysantinsk rettstenkning. Riccobono sto for utgivelsen av det første bindet av Fontes iuris anteiustiniani (1909) og deltok i utgivelsen av den italienske utgaven av Digestae (1931) og av Res gestae divi Augusti (1945).
Han var medlem av en rekke vitenskapsakademier verden over og æresdoktor i Oxford, Vilnius, Göttingen og Washington.
Referanser
- ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani salvatore-riccobono, besøkt 21. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 122774330, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID salvatore-riccobono, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- Mario Varvaro: «RICCOBONO, Salvatore», i Dizionario Biografico degli Italiani, bind 87 (2016)