Stuart O’Grady

Født6. august 1973 (50 år)
Australias flagg Adelaide, AustraliaBeskjeftigelseSykkelrytter Rediger på WikidataUtdannet vedSt Paul's CollegeNasjonalitetAustraliaUtmerkelserOrder of Australias medalje (2005)[1]
Hundreårsmedaljen (2001)[2]
Den australske sportsmedaljen (2000)[3]
Sir Hubert Opperman Trophy & Medal (1998)
Sir Hubert Opperman Trophy & Medal (2001)KallenavnStueyRytterinformasjonDisiplinLandeveissykling
BanesyklingRolleRytterRyttertypeSpurterHøyde176 cmProfesjonelle lag 1995-2003
2004-2005
2006-2010
2011
2012-2013 Crédit Agricole
Cofidis
Team CSC
Team Leopard-Trek
GreenEDGE MeritterTour de France2 etappeseireNasjonal mesterAustralias flagg Landevei (2003)AndreParis–Roubaix (2007)
HEW Cyclassics (2004)
Tour Down Under (1999, 2001)
Stuart O’Grady på Commons
Sist oppdatert: 22. juli 2013
Medaljeoversikt
Konkurrerte for Australias flagg Australia
Banesykling
Olympiske leker
Gull 2004 Athen Madison
Sølv 1992 Barcelona Lagforfølgelse
Bronse 1996 Atlanta Lagforfølgelse
Bronse 1996 Atlanta Poengritt
VM
Gull 1995 Bogotá Lagforfølgelse
Bronse 1995 Bogotá Forfølgelse
Bronse 1994 Palermo Lagforfølgelse

Stuart O'Grady (født 6. august 1973) er en australsk tidligere profesjonell landevei-og banesyklist. Hans største meritter er OL-gullet i banesykling i 2004 sammen med makkeren Graeme Brown og seieren i Paris–Roubaix i 2007.

O’Grady deltok i Tour de France hvert år fra 1997 til 2013, totalt 17 ganger, og han har konkurrert om den grønne poengtrøya (maillot vert) flere ganger, med andreplass som beste plassering i 1998 og 2005. I 1998 og 2001 bar han den gule ledertrøya (maillot jaune) i Touren. Etter Tour de France 2013 valgte han å legge opp. Bare dager etter ble det avslørt at han hadde dopet seg under Tour de France i 1998. O'Grady innrømmet bruk av EPO under touren i 98 men nektet for at han hadde brukt det senere i karrieren.[4]

Biografi

Stuart O’Grady vokste opp i en sykkelfamilie i Adelaide, Sør-Australia. Hans far representerte Sør-Australia ved flere anledninger i landevei- og banesykling, og hans onkel deltok i OL i Tokyo i 1964. O’Grady startet karrieren som banesyklist, og bemerket seg med å ta sølvmedalje på 4000m forfølgelsesritt for lag i OL i Barcelona i 1992. Fire år senere i OL i Atlanta tok han bronse i både poengrittet og i 4000m forfølgelsesritt for lag.

Han bestemte seg for å satse på landeveissykling og signerte for GAN i 1995. I 1998 syklet han tre dager i gul trøye i Tour de France etter at han vant den første etappen, en bragd han gjentok i 2001 når han syklet fem dager i gul trøye, noe som bidrog til at han ble kåret til ”Årets australske syklist” og ”Årets australske mannlige landeveissyklist” i både 1998 og 2001. Han kom på andreplass i poengkonkurransen i 1998 og i 2001 ble han slått på målstreken i Paris av Erik Zabel som tok sin sjette strake poengtrøye i Touren.

I 2001 ble han diagnostisert med en blokkert arterie etter tester fastslo at hans høyre ben produserte mer kraft enn hans venstre. Etter en operasjon i april 2002 startet han opp ett rehabiliteringsprogram for å komme i form igjen til sommeren, og han var tilbake på startstreken til Tour de France 2002. I de neste to sesongene ble O’Grady satt i skyggen i poengkonkurransen av sine to landsmenn Baden Cooke og Robbie McEwen, men han tok sin andre etappeseier i Touren i 2004.

O’Grady meldte overgang til Cofidis i 2004, med mål om å dominere i vår-klassikerne som Paris–Roubaix og Flandern rundt. Etter en katastrofal åpning på sesongen, fylt med skader og dopingbeskyldninger i laget, kom han tilbake med to etappeseire og seier i poengkonkurransen i Dauphiné Libéré. Han fortsatte med etappeseier og flere dager i grønt i Tour de France 2004. Han avsluttet sesongen med OL-gull i banesykling

I 2005 kom O’Grady på andreplass i poengkonkurransen i Touren, kun slått av Thor Hushovd. På høsten skrev han under på en ettårs-kontrakt med Team CSC, men sesongen ble ødelagt av mange skader. Han brakk i flere ribbein i ett ritt i Italia tidlig på året og syklet store deler av Tour de France 2006 med brudd i en ryggvirvel.

O'Gradys største seier på landeveien kom ikke før i 2007 da han vant Paris–Roubaix, «klassikernes dronning», som første ikke-europeer.

O'Grady er hedret med Order of Australias medalje, Den australske sportsmedaljen og den australske Hundreårsmedaljen.[5]

Etter dopingavsløringene sommeren 2013 ble O'Grady fjernet fra Australian Olympic Committee's Athletes' Commission.

Referanser

  1. ^ Australian Honours Search Facility, Australian Honours-ID 1058021, besøkt 12. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Australian Honours Search Facility, Australian Honours-ID 1127168, besøkt 12. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Australian Honours Search Facility, Australian Honours-ID 973240, besøkt 12. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Innrømmer å ha dopet seg». [død lenke]
  5. ^ Search Australian Honours Arkivert 5. mars 2017 hos Wayback Machine., It's an Honour, Department of the Prime Minister and Cabinet.

Eksterne lenker

  • Offisielt nettsted Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • (de) Stuart O'Grady – Munzinger Sportsarchiv Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – Olympedia Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – Australian Olympic Committee Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – UCI Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – ProCyclingStats Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – Cycling Archives Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – Cycling Quotient Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – CycleBase Rediger på Wikidata
  • (en) Stuart O'Grady – TheSports.org Rediger på Wikidata
  • Twitter
  • v
  • d
  • r
Vinnere av Paris–Roubaix
1896: Fischer · 1897: Garin · 1898: Garin · 1899: Champion · 1900: Bouhours · 1901: Lesna · 1902: Lesna · 1903: Aucouturier · 1904: Aucouturier · 1905: Trousselier · 1906: Cornet · 1907: Passerieu · 1908: van Hauwaert · 1909Lapize · 1910: Lapize · 1911: Lapize · 1912: Crupelandt · 1913: Faber · 1914: Crupelandt · 1919: Pélissier · 1920: Deman · 1921: Pélissier · 1922: Dejonghe · 1923: Suter · 1924: Vanhevel · 1925: Sellier · 1926: Delbecque · 1927: Ronsse · 1928: Leducq · 1929: Meunier · 1930: Vervaecke · 1931: Rebry · 1932: Gijssels · 1933: Maes · 1934: Rebry · 1935: Rebry · 1936: Speicher · 1937: Rossi · 1938: Storme · 1939: Masson Jr. · 1943: Kint · 1944: Desimpelaere · 1945: Maye · 1946: Claes · 1947: Claes · 1948: Van Steenbergen · 1949: Mahé & S.Coppi · 1950: F.Coppi · 1951: Bevilacqua · 1952: Van Steenbergen · 1953: Derycke · 1954: Impanis · 1955: Forestier · 1956: Bobet · 1957: De Bruyne · 1958: Vandaele · 1959: Foré · 1960: Cerami · 1961: Van Looy · 1962: Van Looy · 1963: Daems · 1964: Post · 1965: Van Looy · 1966: Gimondi · 1967: Janssen · 1968: Merckx · 1969: Godefroot · 1970: Merckx · 1971: Rosiers · 1972: De Vlaeminck · 1973: Merckx · 1974: De Vlaeminck · 1975: De Vlaeminck · 1976: Demeyer · 1977: De Vlaeminck · 1978: Moser · 1979: Moser · 1980: Moser · 1981: Hinault · 1982: Raas · 1983: Kuiper · 1984: Kelly · 1985: Madiot · 1986: Kelly · 1987: Vanderaerden · 1988: Demol · 1989: Wampers · 1990: Planckaert · 1991: Madiot · 1992: Duclos-Lassalle · 1993: Duclos-Lassalle · 1994: Tchmil · 1995: Ballerini · 1996: Museeuw · 1997Guesdon · 1998Ballerini · 1999Tafi · 2000Museeuw · 2001Knaven · 2002Museeuw · 2003Van Petegem · 2004Bäckstedt · 2005Boonen · 2006Cancellara · 2007: O'Grady · 2008Boonen · 2009Boonen · 2010Cancellara · 2011Vansummeren · 2012Boonen · 2013Cancellara · 2014Terpstra · 2015Degenkolb · 2016Hayman · 2017Van Avermaet · 2018Sagan · 2019Gilbert · 2020: Avlyst · 2021Colbrelli · 2022van Baarle · 2023van der Poel
Oppslagsverk/autoritetsdata
VIAF · LCCN · ISNI · Munzinger (sport)