Dublin-forordningen

EU-forordning
604/2013
Europaparlaments-og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs
Bakgrunn
Utarbeidet		26.06.2013
Trådte i kraft		16.01.2014
Annen lovgivning
Status: Gjeldende lovgivning

Dublin-forordningen (Forordning nr. 604/2013, nå Dublin III-forordningen, tidligere Dublin II-forordningen og Dublin-konvensjonen) er en EU-forordning som fastsetter kriteriene og prosedyrer for avgjørelse av hvilken av Den europeiske unions (EU) medlemsstater som er ansvarlige for å behandle asyslsøkere, som søker internasjonal beskyttelse i overensstemmelse med Flyktningkonvensjonen samt EUs kvalifikasjonsdirektiv.^[1] Forordningen er en hjørnesten i Dublin-systemet, som består av Dublin-forordingen og Eurodac-forordningen, som etablerer et felles europeisk fingeravtrykksregister for illegale innvandrere i EU. Dublin-forordningen har til formål «hurtig å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig [for behandling av asylsøknader]»,^[2] og gir dermed andre medlemsstater mulighet for å sende en asylsøker tilbake til den ansvarlige medlemsstaten. Normalt vil den ansvarlige medlemsstaten være staten hvorigjennom asylsøkeren først kom inn i EU.

Målsetninger og kritikk

Et av hovedformålene med Dublin-forordningen er å forhindre en asylsøker i å fremme asylsøknader i flere medlemsstater, såkalt «asyl-shopping». Et annet mål er å redusere antallet «reisende» asylsøkere som er sendt fra medlemsstat til medlemsstat. Det land som asylsøkeren først søker om asyl i er ansvarlig for enten å innvilge eller avslå asyl, og søkeren får ikke gjenstarte prosessen i en annen jurisdiksjon.

Ifølge Dublin-forordningen skal en asylsøker søke om asyl i det første EU-land vedkommende ankommer til, og hvis hen krysser grensen til et annet EU-land etter å være registrert med fingeravtrykk, vil vedkommende returneres til det første EU-landet igjen. Kritikere mener at denne ordningen legger et forholdsvis stort press på de land som utgjør EUs yttergrenser, fordi disse som regel vil være de(t) første land som asylsøkere ankommer til.

Anvendelse

Høsten 2015 brøt Dublin-forordningen i praksis sammen, da medlemsland som Ungarn, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Hellas sluttet å håndheve den.^{[trenger referanse]} Under den europeiske migrasjonskrisen ga disse medlemslandene i september eller oktober 2015 helt opp å registrere og sjekke innvandreres identitet, særlig dersom migrantene var på vei til et annet land som kunne overta forpliktelsen og kostnaden med asylmottaket.^{[trenger referanse]}

Anvendelse i Norge

Dublin-forordningen III trådte i kraft 1. januar 2014. Utlendingsloven paragraf 32 fikk et nytt fjerde ledd som gjør forordningen til norsk lov. Også andre paragrafer i utlendingsloven og utlendingsforskriften har fått endringer, og Utlendingsdirektoratets retningslinjer er også oppdatert.

Referanser

Eksterne lenker

• Utlendingsdirektoratet (udiregelverk.no): Dublin III-forordningen (lenker til norsk og engelsk versjon) Besøkt 31. oktober 2015